Rittrapport Landegrensen 2015

Begynn å sykle sa de, bra for helsa sa de. De kan ikke ha tenkt på mai 2015 hvertfall. Jeg har syklet mer med løse ermer og ben denne måneden enn hittil i min aktive karrière til sammen kjennes det som, og Landegrensen ble intet unntak. Vått, kaldt, og fortsatt veldig, veldig morsomt.

Bilde-Christopher-300x225

Relativt nytt på programmet stiller Landegrensen som et landeveisritt knyttet til Grenserittet-organisasjonen. Første gang arrangert i 2012, men kanskje gått litt under radaren, da det ofte har krasjet med Vestfold Rundt, og kanskje hatt en litt ubestemmelig profil som et vedheng til et terrengritt som ikke akkurat har vært kjent for sin krevende løypeprofil. Det var kanskje derfor vi stilte med litt lave forventninger til turen tidlig en lørdag morgen. I Halden. Vi var 9 mann på streken fra HCK, pluss den eminente låsesmeden i lederbil. Startstreken er forøvrig verdt en kommentar i seg selv. Man starter i Norge, men bare så vidt. På toppen av den gamle Svinesundbroen satte vi ut, og entret straks vårt naboland i Øst. Plan fra start var å ta dette som en hard tur, men vi skulle kjøre oss sammen, og alle skulle med inn. Regn og vind gjorde også sitt for å holde oss våkne fra start. Ruten går primært langs småveier, og om du spør i dag hvor vi var så vil jeg ha hardt for å gjenfortelle. Ruten har mange T-kryss og er overraskende teknisk. Med våt asfalt ble det kjørt med litt forbehold, men kommunikasjon i gruppen var god, og vi fant fort en god flyt. Hardt på flatene inn i vinden, kontrollert i bakkene, lås i alle kryss og særlig tekniske svinger.

Landegrensen håndhever en ordning med Time-outs, strekninger langs ruten som du uansett får en tilmålt tid på, samme hvor fort du kjører. Den første kommer ganske tidlig i rittet, i det man triller inn i Systembolagets mest profitable by, Strömstad. Her merket vi for første gang også at rittet virkelig ønsker en ramme. Det var speaker på torget, folk med bjeller og flagg og gode ting. Riktig trivelig. Noen små tekniske justeringer i laget, litt prat og evaluering, femten riktig godt anvendte minutter før vi på ny var i fri fart langs ruten.

Vi var første lag i løypen, men ganske snart etter Strömstad ble vi forbikjørt av en full gruppe fra Fredrikstad Sykkelklubb. Rask gjeng, ikke noe å si på det. Vi hadde vel til da ikke satt pedalen helt i bunn, men profil så langt i rittet var mer kupert enn forventet, samt noen vage minner om noen ganske harde bakker litt lengre ut langs ruten. Vi ble så tatt igjen av et lag fra Sarpsborg, og CK Øst, men fortsatt holdt vi hodet kaldt. Og med rette. En lang hard bakke sprengte de to siste lagene, og vi plukket lett opp plasser i køen, og satte god fart hjemover. Været var der, men det var likt for alle. Litt senere blir vi også tatt igjen av hjemmelaget fra Halden Cykleklubb, vi ble ikke beste HCK. Jaja, vi ser best ut hvertfall.

Som smuglertur er rittet perfekt, fire grensepasseringer, siste omtrent tre mil før mål. Basert på utvalget av veier kan man statistisk fastslå at Sverige har bedre veier enn Norge, men at vi begge har utfordringer i grensetraktene. Det sagt så var ikke veiene verre enn at vi klarer et snitt på snaut over 40 km/h, selv med time-outs. Den siste bakken opp til Fredriksten festning er en lei overraskelse, men vi triller alle mann over streken til siste timeout med kun få sekunder mellom oss. 140 km syklet, 8 km til mål, alle sammen i time-out. Litt krampaktig å ikke ta målgang alt der, men det får være organisasjonens valg. Sekretæriatsområdet på Remmen er godt tilrettelagt, og en verdig avslutning for en overraskende krevende rute.

Vi gikk i mål på 3:39, og ble utropt til 3. beste lag. Når jeg sitter her å ser på listene tror jeg det er feil, og at Sarpsborg Elite slo oss på tid, men når vi gjør opp regnskap er faktum at 9 mann fra en liten Oslo-klubb bet godt i fra seg, og tar med seg mange flotte skalper hjem etter endt ritt. Vi jobbet godt sammen, og hadde ikke mange kilometer igjen på tanken mellom oss når vi gikk i mål, så et svært godt disponert rittopplegg.

Til slutt et lite hjertesukk til alle rittsyklister der ute. Følgebiler. Ja, det er en god ting å ha i et aktivt ritt, og det ser veldig proft ut når Tour de France/Norway/Fjords triller gjennom byen din. På småveier uten forbikjøringsmuligheter er de omtrent like velkomne som flatlus. Og minst like irriterende. Hvert lag fikk anledning til å kjøre med en lederbil, og det var lagt opp til et rikelig antall langinger underveis, og i tillegg insistere på en kassebil full av drikke og hjul blir for dumt. Ingen lag nevnt. Vi er amatører, dersom du faller av laget ditt og skifte en slange så stopper ikke jorden å spinne av den grunn. §1 Det viktigste er å se bra ut – Det gjør man ikke med en kassebil bak feltet.

//Lars