Tilbake til Fremtiden III

Nylig passerte vi datoen Marty Mcfly reiste frem til i den legendariske Back To The Future II. Det har vært litt skriverier i avisene rundt dette og heldigvis er majoriteten av oss enige om at tidsreiser neppe er mulig. Teoriene på hvordan dette skulle tenkes å foregå er tynne, og kanskje viktigst; hadde det på noe tidspunkt gått an så hadde vi kanskje visst om det? 

Jeg har mange ganger tenkt på hvor utrolig kjipt det måtte være å møte en UFO. Alle fornuftige mennesker ler jo litt av de som hevder å ha snakket med små grønne menn, og hvorfor kidnapper de utenomjordiske bare de verste gærningene? Tenk om en helt normal stakkar som deg eller meg plutselig skulle bli tatt opp i et moderskip og bli fortalt at det er UFO-freaksene som har rett? Da har du valget; holde tett om det største som har hendt deg eller noen du kjenner, eller bli en av gærningene.

Jeg er kommet litt der med tidsreiser, for forrige helg hadde jeg en opplevelse som langt på vei beviser at noen hvert fall har reist bakover i tid. Så med risiko for å bli oppfattet som helt kokko skal jeg fortelle om hva som skjedde meg forrige lørdag:

20090721_back_to_the_future

I de ikoniske filmene forklarer Dr. Emmet Brown hvilke fatale konsekvenser tidsreiser kan få. Selv de minste endringer i historiens løp kan skape alternative virkeligheter hvor alt ser annerledes ut. Det er nettopp dette jeg er overbevist om at har skjedd. Jeg kan ikke forklare hvordan, men forrige lørdag fikk jeg tittet inn i et slikt parallelt univers som jeg er ganske sikker på er skapt av at Lars Blesvik har reist tilbake til 1975 og forandret historiens gang.

Ute på en rolig sykkeltur, på vei ned fra Tåsen mot Voldsløkka, smalt jeg i et hull. Det var en av de smellene hvor du er redd for at både felger og jeksler skal ryke, og hvor det rister såpass i sikringsboksen at det tar noen sekunder før bildet blir skarpt igjen. Da jeg fikk betrygget meg med at både tenner og hjul var intakte var det som om alt rundt meg hadde forandret seg litt. Ting virket tilforlatelig normalt, men det var som om det var blitt litt mørkere og en lett tåke hadde lagt seg over byen. Da jeg kom ned til Voldsløkka var det tydelig at noe var annerledes, for her syklet det folk rundt på gresset i stedet for på asfalten.

Mange av syklistene var kjent fra den virkeligheten vi vanligvis lever i, men rollene var forandret. Det var sykkelritt, men ikke på veien. Rundt og rundt i ring på gresset kjørte de. Syklene så like ut til de vi kjenner, men noe biffet opp med skivebremser og større dekk. I denne virkeligheten var HCK en liten klubb, med bare tre deltagere. Hasle-Løren var størst, men fremdeles dårlige (noen ting er likt i alle universer).

Edvald Boasson Hagen var der, men han måtte kjempe for å holde seg topp ti til tross for at dette var et lite lokalt ritt. Lars Petter Nordhaug var også der, men han var redusert til løypevakt. Lars Blesvik derimot, var i eliteklassen og stod skulder ved skulder med Edvald Boasson Hagen på start. Edvald var sitt vante jeg, men i denne parallelle virkeligheten så han ut som han hadde bomma med antrekket, for det er skjegg og ullsokker som er normen her.  Gjennomsnittet så ut som Lars og Jonas (med skjegget) og det hele fortonet seg som et slags NM i sykkelhipsteri med bonussekunder for å gå av og på sykkelen.

Hva hadde hendt? Hvordan er dette mulig? Virkeligheten er blitt snudd fullstendig opp ned. Øl ved langing og ingen podiumdamer? Hvilke krefter har skapt dette onde stedet? Jeg støtter meg til Doc; noen har reist i tiden og skapt et parallelt univers. Her er det jeg tror har skjedd:

Et lite kjent faktum fra fysikken er at hvis du produserer 400w i over to minutter på en stålsykkel, og samtidig har en stor parabolantenne på hode, vil energien som kanaliseres gjennom seterøret og opp til antennen (f.eks. en Lazer Fast str.XXL) skape et ormehull og muliggjøre reiser i tiden. 

Dampende på sin Speedvagen i Sørkedalen sitter Lars og titter på wattmåleren. Øke til 400 og holde. Etter 2 minutter skjer det.  Lars, som er blitt en slank fyr, sklir gjennom ormehullet og blir slynget 40 år tilbake i tid. Stadig sittende på sykkelen befinner han seg plutselig i et brudd med Francesco Moser og Eddy Merckx som er datidens mest innflytelsesrike syklister. I og med at Speedvagenen til Lars ser ut som den er fra 1975, reagerer ikke gutta nevneverdig, bort sett fra at de lurer fælt på hvordan noen har klart å kjøre seg opp til bruddet på egenhånd. Lars, noe fortumlet over plutselig å sykle med Eddy og Francesco stopper opp, og bruker noen minutter på å skjønne hva som har skjedd. Moser og Merckx glemmer aldri opplevelsen og blir overbevist om det var skjegget som gjorden den fremmede så sterk. De anlegger hipsterskjegg som de beholder ut karrierene og inspirerer generasjoner med syklister etter seg.

Lars som fort legger sammen to og to og skjønner at han er i 1975, bestemmer seg umiddelbart for hvordan denne situasjonen skal utnyttes. Det er bare en ting å gjøre, nemlig å oppsøke den 25år gamle sykkelpioneren Gary Fisher, som er i ferd med å utvikle terrengsykkelen. Ved å rydde Fisher av veien vil den vederstyggelige oppfinnelsen hans aldri se dagens lys og fremtidens sykkelverden vil bli et bedre sted for alle. Ingen birken, ingen hjelmskygger og ingen dempegafler.

Lars utførere sin mørke gjerning, fyrer opp Speedvagen og tråkker seg tilbake til 2015.  Men så var det dette med sommerfugleffekten og ringvirkninger i tid og rom.  

Nyheten om drapet på Gary Fisher når også de norske regjeringskontorene og samferdselsminister Annemarie Lorentzen får akkurat det påskuddet hun har ventet på; sykler må forbys. Det forferdelige sykkeldrapet i USA viser at syklister er noen skruppelløse råtasser som må holdes borte fra norske veier, og helst samfunnet. Sammen med justisminister Inger Louise Valle, lager de en lov som gjør det forbudt å sykle på asfaltert vei i Norge. Loven vedtas av stortinget våren 1976 og 1.mai 1977 blir de første, nå illegale, landveissyklistene arrestert og dømt. De holder stand i noen år med undergrunnsaktivitet, men fenomenet landveissykling dør ut på 80-tallet og blir erstattet av en belgisk avart kalt cyclocross.

Tre små hendelser i 1975 skaper altså en mørk alternativ virkeligheten hvor syklister løper rundt på Voldsløkka med langt skjegg og sykkelen på ryggen. En virkelighet hvor det ikke er lov å sykle på vei, det ikke finnes terrengsykler og skjegg er vanlig blant syklister. Det virker umiddelbart forlokkende med en verden uten terrengsykler, men så slår det meg at her på Voldsløkka er alle presset inn i samme gren. Terrengsyklister slutter ikke å opphøre bare fordi syklene deres gjør det. Rett skal være rett, alle ser ut til å ha det fint i gjørma med de rare syklene, men det er noe dødt i øynene deres.

Jeg sykler oppover mot Tåsen igjen, tar god fart og smeller i det samme hullet. Lyset går på, og på Voldsløkka spilles det nå fotball igjen. Tre nisser kommer dampende med flagrende shorts og fulldempere, og lettelsen kommer når en velkledd herre med hvit drakt med en stjerne på hilser høflig fra motgående kjørefelt.

Vel, der har han mistet det, tenker dere vel nå. Og kanskje har jeg det, men det ville ikke være første gang noen fant opp en merkelig historie for å forklare et fenomen de ikke forstår.