Voss-Geilo

«Fy f*en Lars, dette er tidlig». Småregn og mørke på parkeringsplassen ved Geilo Idrettshall. Klokken er 0520, vi skal levere sykler og transporteres. Kapteinen har kun fått en liten Nespresso, det er ikke nok, hverken kvalitet eller kvantitet. Dette er utfordringen med alle point-to point ritt, du skal på et eller annet vis komme deg enten til start eller hjem fra mål. Så også med andre etappe av det klassiske Bergen-Voss, nyvinningen Voss-Geilo.

Raskt frem til start. Været er litt på kanten, Trenger vi knevarmere? Det blir dobbel undertrøye, en vindtett, varmekrem på benene og løse ermer, mange velger full mundur med ben og vest, det kan da ikke være så ille? Det er mye drikkesekker og regnjakker på start, mange tar dette som en tur, men jeg vil sykle fort, jeg tenker ritt. Selvangivelse fordeler de omtrent 1000 rytterne mellom løst oppsatte grupper, forventet snittfart er valutaen. Vi er tre mann i rosa, Dr S, Kapteinen og meg selv. Jeg velger meg gruppe to sammen med Dr. S, Kapteinen har gjort dette før, og mener han tåler gruppe en. Hva skal man ellers si om Voss? Det tar ikke veldig lang tid å komme seg ut hvertfall. Den første delen av løypen har en lett og gjevn stigning i 12-13 km før man kaster seg ned Skjervet. Bakken alle på Bergen-Voss gruer seg til oppover er en nydelig nedkjøring. Sveipende svinger og fullt felt gir en voldsom glede.

Rittet predikerer ingen forbikjøringer nedover, en fin holdning, men det gir strekk i feltet. Jaja, jeg er godt plassert, og snart kommer Ulviksfjellet, det bør rydde litt opp. Ulviksfjellet er en skikkelig stigning, 6,8 km ~310 høydemeter med noen få serpentiner, så sent som i mai var klatringen en del av Tour de Fjords. Jeg åpner hardt inn i bakken, og tenker at her kan det skje ting, og får tidlig meter på feltet. I en serpentin ser jeg hvordan det er strukket ut. Vi er under 30 kilometer inn i rittet, og mange må tenke på seg selv alt her. Jeg skimter Dr. S bak i feltet mens jeg selv begynner å ta igjen folk fra gruppe 1.

På toppen av Ulviksfjellet flater det ut før man stuper ned enda brattere enn man klatret opp til Ulvik. Det er epler og bringebær langs veien, det er desperat vakkert, og været letter. Veiene er tøffe, men heldigvis tørre.

Klatringen har splittet gruppen fra start, mange av de rundt meg er fra gruppe en, vi er kanskje 40-50som triller sammen ut av Ulvik. Ut langs Hardangerfjorden, vi vender først sør, så helt vest og sykler mot den ett år gamle Hardangerbroen. I feltet smeller de vante glosene, «Rullen går!», «Hold rekken!», litt uvant å høre glosene med skarrende Bergensdialekt, men like slitsomt som å høre det med Rye-dialekt. Det er nå en gang slik at rulle går fort, og vi er gruppe to, vi skal ikke konkurrere om seier. Men, 50 mann i en rulle fungerer ikke. Jeg agerer lås, kjefter rundt meg og skaffer meg en uvenn eller to fra Bergen, men det går fort, og vi kjører behagelig. Å svinge ut på Hardangerbroen er majestetisk, man gjør en liten loop inne i fjellet før man legger seg ut på noe som må være nær perfekt Norgesreklame. Mot vest nydelig fjord, mot øst mektige fjell, rett frem en hengebro som tar pusten fra deg.

Høydeprofilen til et langt ritt holder mange hemmeligheter, så også her. Opp fra Hardangerbroen er det en skikkelig knekker. Jeg ser på ny feltet fra front, og sklir fra. Kanskje er de andre feige, eller så er jeg dumdristig så tidlig i rittet, men man velger sin fart, og dette føles som min. På toppen er vi tre mann, egentlig bare tåpelig, men vi blir liggende alene foran resten av gruppen i fem-seks kilometer. Vi drikker, vi spiser, vi forbereder oss på bakken med stor B. Eidfjord er tettstedet Norseman svømmer til, og 70 kilometer inn i rittet for oss. Det har gått radig, 2:04 så langt. Så starter moroa.

Måbødalen er en opplevelse. Klatringen går fra vannkanten i Eidfjord opp til turisthytta på Dyranut. Det er 35 kilometer, 1250 høydemeter. Underveis jager man gjennom gamle håndhugde tunneller uten lys, man klamrer seg til styret og satser på at underlaget er jevnt, mens man fokuserer på lyset i enden. Man sykler rett mot fjellveggen, det ser umulig ut, det kan da ikke være noen vei opp her? Rundt et hjørne, litt inn i veggen, og vend, så er det enda en vei. Man klatrer. Over et krøn, rundt en utstikker i fjellet, gjennom en tunnell. Feltet har jeg ikke sett noe til på lenge, det er noen foran meg, mange bak, jeg sykler i eget tempo. Været er nydelig, ermene jeg hadde på fra start er dratt ned, og jeg klatrer i kort-kort. Det er nært ubeskrivelig. Ruten følger den gamle riksveien opp dalen. En vei som «De som bygget landet» står bak. Noen steder må man inn på Europavei 7, og beklageligvis må man gjennom noen av de moderne tunnellene på grunn av rasfare på utsiden. Det er klaustrofobisk å passere eller passeres i mørket av en tunnell, men det er heldigvis få biler på veien, og de som er der advares godt av politivakter. Det begynner å gjøre vondt. Skikkelig vondt. Men det er en slik klatring man drømmer om. Bratteste parti i klatringen avsluttes med en flyktig utsikt mot Vøringsfossen, og man kommer ut av selve dalen, men klatringen er ikke på noe sted over. Det er en liten flate, kanskje til og med noen meter fall som gir trøtte ben noen få sekunder med hvile. Det er nesten slemt, for når bakken rett etter kverner til igjen så kommer første runde med kramper. Kanskje har jeg ikke drukket nok, eller så er det rett og slett utmattelse etter over en time med klatring. Jeg passerer Dyranut som en av de første fra gruppe to, 1:44 etter Eidfjord. En liten gruppe ligger like bak meg, noen andre ligger like foran. Jeg er mutters alene.

På Vidden er frihet og fred. Og vind, regn og kulde. Vi samles fort til en gruppe på 7-8 mann. Vi er over det høyeste punktet på løypen, og mentalt er man i mål, men det er fortsatt 55 kilometer fra Dyranut og inn til Geilo. For noen er det jo et ritt i seg selv. Klubben snakker ikke høyt om det, men Homenkollen stilte to mann til start her i 2013. De vant. Vær og vind tar hardt på det som er igjen av krefter over fjellet. Siste sjekkpunkt er Haugastøl, og her letter endelig høyfjellet. Man kommer litt mer skjermet, og jeg kjenner fingrene mine for første gang på tre mil. Farten går opp, og vi setter inn en kraftspurt siste 23 kilometer hjem. Vi er blitt litt flere, kanskje ti mann, men det er ikke mange som jobber, jeg er en av fire med krefter. Vi går over til å kjøre lagtempo, det går fort, tror kanskje vi mister noen. Litt kjipt for dem så nærme mål, men alle i denne gruppen kjører for best mulig tid, og det er ingen søndagstur vi er på. Kilometertelleren viser at mål kommer straks. Ustaoset var for en god stund siden, og med barndomsår på Geilo begynner jeg å kjenne igjen landskapet. Og så er det plutselig mål. Noen vil spurte, jeg blir litt irritert. Har du ikke krefter til å kjøre gruppen over fjellet så skal du hvertfall ikke være klovn og presse deg opp for å spurte. Vi sklir i mål, tiden er i mine øyne god, 05:15:55. Siste 25 kilometer har gått med nesten 45 km/t i snitt.

Mål er proft, mat, drikke, diplom. Takker alle jeg syklet med de siste seks milene, alle virker fornøyde. Kapteinen gikk i mål tyve minutter før meg og har alt fått på seg litt varme klær. Dr. S kommer et stykke etter. Været har slått om igjen og har begynt og regne. Man må være forberedt på alt på fjellet. Erfaringen jeg kan trekke er at det fungerte, men var på nippet til for kaldt over fjellet i regn. Jeg kjørte med en ulltrøye under vindtett undertrøye, og så en vanlig sykkeltrøye. Standard sykkelbukse, tynne ullsokker i skoene og skotrekk over. Korte handsker fra start, men med et par varmere handsker på ryggen, og caps under hjelmen. Jeg klarte turen på to flasker, men måtte bryte klubbreglement på størrelse.

Til sist må det nevnes at Voss-Geilo egentlig ikke registrerer resultatlister, de mener tid er nok, og at man ikke skal kjempe om plassering. Heldigvis finnes det en workaround på dette med rittrank, så der kan man lett lese at Kapteinen kom på 11., jeg selv på 42. og Dr. S på 160. av 923 fullførende. Kapteinen 3. i sin klasse!

Et must av et ritt, anbefales varmt!