UCI Gran Fondo verdensmesterskapet i 2024 ble avsluttet med den store finalen søndag 1.september i Aalborg. Det inkluderte Granfondo- og Mediofondo-rittene over henholdsvis 152 og 114 km gjennom det lett kuperte danske landskap og landsbygd. 13 startpuljer, alle delt opp med 5 minutters mellomrom, sendte 2560 ryttere fra 74 forskjellige land ut i en rask og intens konkurranse. Dette var vår opplevelse av dagen
Race Recon ble utført møysommelig i dagene før. Både fredag og lørdag var Reidar Borgersen (representerer Modum Cykleklubb) og jeg ute i løypene, med kart og diverse apper. De første 8-9 kilometerne skulle også benyttes som avslutningen på løypa, så her prioriterte vi både å kjøre bil og sykkel for å memorere veimøblement og andre hindringer. Ingenting skulle stå på forberedelsene dersom vi skulle sitte i finalen det siste strekket.
Vi fikk tips av Sørlie (klubbens andre VM-deltaker i den tøffe aldersklassen 19-34) om at det ville lønne seg å komme tidlig til start. Helst 1,5 time for å sikre pole position, og han hadde rett. Vi satset på at et oppmøte 45-50 minutter før ville være tilstrekkelig, og det gjorde at vi måtte stille oss opp i den bakerste delen av feltet på 250 mann i 40-44 årsklassen. Uten erfaring fra en slik start fra før, ante jeg at det kom til å bli hektisk ut fra startblokkene etter å ha stått stille i 50min. Oppvarming? – glem det!
Toalettfasilitetene skilte seg ut fra det jeg er vant med fra relativt små norske ritt, der vi ofte har rikelig tilgang til både vannklosett og skog. Når nervøse utøvere skal ut å (over)prestere, skrur forsvarsmekanismen vår seg på og ønsker å kvitte seg med væske for å gjøre kroppen lettere. Konkurranseblære er derfor uunngåelig, det ligger i vår natur. Vi stod som sild i tønne innenfor tunge blå rekkverk, av den typen med støttebein som stikker ut i veien og har sørget for mang et sykkelvelt opp i gjennom. Jeg kunne ikke se et eneste sted det var satt opp portable WC`er, men det var en park rett ved start som virkelig fikk testet dreneringsevnen. Ved å legge fra seg all skam og få noen til å holde sykkelen din, kunne man presse seg ut av feltet og la det stå til i parken. Om det var lov vet jeg ikke, men jeg fikk ikke bot iallfall. For de som måtte mer enn å late vannet, vel, jeg håper de fant et toalett.
“PANG!”, en mann fyrer av startskuddet med pistol for klassen 19-34, kl.9:00. “Klikk, klikk, klikk, klikk, klikk, klikk…” og masse roping og hoing! Vi står så langt bak at vi ikke ser noen ting, men lyden av ryttere som banker sykkelsko ned i klikkpedaler er intens i det smale startområdet midt inne i Aalborg sentrum. Når en pulje starter, triller de neste puljene ett hakk frem. Nå triller vi frem til startblokken der de fremste i klasse 35-39 hadde ventet i rundt 1,5 timer. 10 minutter igjen til vår start.
“PANG!”, starten for 35-39 skytes i gang. De samme lydene av aggressive ryttere som gir maksimalt ut fra start høres. Denne gangen ser vi litt mer, og vi prøver å snirkle oss noen plasser lengre frem i feltet når vi triller mot vår start. 5 minutter igjen. Nå skjerpes sansene enda noen hakk. Adrenalinet pumper. Vi er klare.
“PANG!”, starten for 40-44 går. Vi både ser og hører at de som står lengst frem gir gass ut fra start. Vi står helt stille i det som føles en evighet. Vi har kjørt her flere ganger og vet at det er 90-graders svinger, skilt, fartsdempere og mange potensielle hindringer i vente. Nå beveger det seg foran oss. Heng på!
Feltet dras raskt ut i en lang hale, og Reidar og jeg ligger på rundt 200.plass av de 250 startende. Folk rundt puster og peser allerede. Her er det bare å komme seg frem før teten har fått en luke tenker jeg. Det blir full spurt ut av svinger, som deretter følges opp av harde nedbremsinger. Opp i nesten full spurt og ned i gangfart igjen rundt et hjørne. Så kommer det noen lange sletter, og jeg setter inn litt turbo. Da avanserer jeg, kanskje 20-30 plasser. Rekker ikke å telle.
Men hvor er Reidar? Jeg så han ut fra start, men ser han ikke nå lengre. Superfokusert på meg selv og på å komme til front, så fort som mulig. 10 plasser her, og 10 plasser der. Jeg glir fort fremover. Den farten teten hadde ut fra start, tyder på at det kan bli luker. Jeg skal ikke være ute av gamet etter noen få kilometer etter alt forarbeidet som er lagt ned. Det koster. Jeg kjenner at det tærer på tanken. Pokker det går fort her, med jeg elsker det. Dette kan jeg. Opp i fart og ned i fart. Hvis jeg kjenner jeg det i beina, så kjenner de andre det også. 4 kilometer passeres.
Det pustes enda hardere rundt meg nå. Noen må da ha falt av i denne farten? Jeg biter tennene sammen. Beina brenner litt.
Jeg rekker nesten å angre på at vi ikke kom 30 minutter tidligere til start for å unngå kjeppjaget. Men så kommer det nok en slette, og jeg legger meg ut og klinker til igjen. Svosj, og jeg er enda noen plasser nærmere fronten av feltet. Kanskje rundt 100. plass nå? Er det noen som har fått luke? Vet ikke. Kan ikke se fronten, enda. Det er for mange skarpe svinger. Plutselig ser jeg Reidar. Bra, ingen uhell så langt. Ut fra ansiktsuttrykket hans, ser det ikke ut til at han har syklet samme ritt som meg. Han er kald og rolig, og har brukt erfaringen sin på å komme frem i feltet. Vi vet at veien strekker seg ut og blir bred og oversiktlig rundt kilometer 8. Bare noen få skarpe svinger igjen nå, så får vi fasiten på hvordan vi ligger an.
YES! Veien åpner seg, og jeg ser at vi sitter i første del av puljen vår. Det ser ut som at ingen har klart å komme seg av gårde. Vi er med. Første milepel kan krysses av, i det vi triller inn på mer kuperte og smalere veier igjen. Veiene er stengt for biler, men det er mange med i feltet. Hvis man ikke sitter helt foran, kommer det fort noen opp fra hver side og jeg skvises jeg bakover. Spesielt i svinger presser det seg mange frem på innsiden, når folk legger seg ut for å gjøre svingene mindre skarpe. Det skaper kork, nesten-uhell og trekkspilleffekt. I det partiet vi er inne i nå, går torsdagens vinner av tempokonkurransen sammen med et par andre i brudd. De har fått god avstand når jeg og resten av feltet får det med oss, og når veiene åpner seg tilstrekkelig settes farten opp og bruddet tas igjen sakte men sikkert. Disse fartsøkningene er ikke gratis hvis man sitter plassert langt fremme.
Nå er det fullt fokus inn mot neste vanskelige parti og milepel: Huul Mølle. Der har vi planlagt å ligge nesten helt fremst, og det gjør vi. Etter ca. 32km kommer vi til en avkjøring til høyre som tar oss forbi en gammel nedstengt mølle.
Veien er så smal at det kun går et par sykler ved siden av hverandre der i høy fart. Rett etter noen bygninger og en uoversiktlig 90-graders sving, blir veien enda smalere og vi går inn i en kneik på 7-800m med 6% stigning. Reidar og jeg ligger langt fremme nå. Jeg kikker ned på computeren. 700 watt, oi. Her går det unna. 1 minutt og 10 sekunder senere og 560 i snittwatt, når vi første av i alt to bakketopper. Ikke mange rundt oss nå. Beina brenner skikkelig, og jeg tygger styreteip. Vi kjører på videre og ser at det begynner å bli en luke bakover. Vi trøkker til litt mer i det vi når den siste toppen, og Reidar og jeg er løs med to andre. “KØR!! KØR!!”, ropes det på dansk. Jeg limer meg til hjulet foran, men drar ikke en meter. Det varer ikke lenge før vi er tatt igjen av deler av frontgruppen og vi gir opp. Vi bestemmer oss for å flyte med. Sitte langt fremme. Følge med. Ikke la noen stikke av.
“Reidar har velta!”, ropes det fra en medsyklist fra Norge. Det har gått rundt 70km nå og vi er ca. halvveis. Det var skikkelig, skikkelig synd . “Ok, satser på han kommer opp igjen”, svarer jeg. Men det gjør han ikke. Han punkterer fordekket i velten, og luften har akkurat seget ut nok til at han merker det i det han tar igjen feltet. Reidar er ute, men det får jeg ikke vite før jeg er i mål.
Tiden går, gel på gel slukes, og kilometerne tikker oppover på computeren. Vi tar igjen store grupper med ryttere fra de aldersgruppene som har startet foran oss. 100km er passert nå. En nederlender snur seg til meg og sier på gebrokkent engelsk at det er fire stykker i brudd. Vi må kjøre hardere. “Ok”, svarer jeg, men jeg har ikke tenkt å kjøre. Har det virkelig klart å komme seg fire mann av gårde, tenker jeg? Jeg forsøker å spørre noen andre, med de jeg spør enten nikker eller trekker på skuldrene. Er det bare tull? Vet ikke. Fokus nå. Hold blikket fremover, følg med.
Det har gått knallfort siden start, men feltet er fortsatt stort. Men hva skjer egentlig med det? Faller ikke folk av i denne farten. Alle kan ikke være sterke nok til å henge på nå? Svaret finner jeg først ut i etterkant av rittet. Ryttere i vår klasse har skallet av jevnt og trutt og feltet vårt er en blanding av årsklassen vår og de fra 19-34, 35-39 som vi har tatt igjen. De har lov til å henge seg på hvis de orker, og det gjør noen. Det hadde vært fint for motivasjonen om jeg hadde visst at feltet vårt var redusert betraktelig underveis.
De siste 30-40 km er harde med mye opp og ned og smale veier. Det er ryttere rundt meg som kjenner det skikkelig. Jeg kjenner meg fortsatt ganske sterk. Disse beina kan jeg spurte med. Det er flere kneiker det kjøres hardt i, men ingen klarer å få luke. VI sitter i et felt som fremdeles er stort. Vi tar stadig igjen ryttere fra gruppene foran oss, og det er uoversiktlig når vi kjører forbi dem. Det ropes og skrikes. Enkelte farlige situasjoner oppstår. Et parti med brostein kommer straks. Viktig å ligge til høyre på det brosteinstrekket for å slippe den voldsomme vibrasjonen fra underlaget, der det er litt vanlig asfalt. Vi syklet der i på fredag. Jeg sørger for å ligge langt fremme. Beina er fortsatt greie. Litt til nå, så sitter vi i finalen. Flere norske sitter rundt meg. Det er bra. Norge ser ut til å gjøre det bra.
Tre ryttere går i brudd i den siste bakken før vi kommer ut på de siste 8-9 kilometerne. Det kjører en motorsykkel med blinkende lyst foran de tre i brudd. Kjemper vi faktisk om seieren her? Det ser sånn ut. Jeg får ny motivasjon. Jeg sitter langt fremme, og ut på den breie, rette strekningen jeg nå kjenner så godt, bestemmer jeg meg for å støte etter. Jeg girer ned og klinker til. I det kjedet er på vei nedover mot mindre tannhjul, blir det klemt og får seg en trøkk. Jeg kjenner med en gang at noe er galt. Etter hvert tredje tråkk så hopper kjedet. Jeg sitter som nummer fire og må bare slippe opp gassen. Det knaser i kjedet, og jeg er redd det skal ryke. Pokker, jeg er ute! Dobbelt-pokker. Jeg er i finalen og får ikke spurtet.
I løpet av de siste kilometerne rekker jeg faktisk å fordøye skuffelsen. Jeg sitter på halen, finalen er hektisk og jeg passerer flere ryttere som ligger på bakken med knust karbon rundt seg. Selv om jeg triller inn til en svært irriterende 83.plass, er jeg fornøyd med å ha kommet trygt i mål i mitt første VM. Mange erfaringer rikere, blant annet det mekaniske trøbbelet “stiff-link”, som kan oppstå når et kjede klemmes hardt under giring.
Wow, for et kick og for en morsom 2024-sesong det har vært. Før sesongen satte Reidar og jeg følgende mål. To gull i NM og to gull i VM. Reidar på tempo og jeg fellesstartene. Oppsummert så tok Reidar 1.plass i tempo NM og 2.plass i tempo VM. Jeg bommet i VM men tok NM-gullet, og status for rittene registrert i EQ-timing ved sesongslutt ble følgende:
| Kortform | ||
|---|---|---|
| Ritt | UCI Gran Fondo World Championships Aalborg | |
| Rank | Master | |
| Distanse | 152.9 km,1326 meter klatring | |
| Deltakere | Granfondo: 1789 Mediofondo: 519 | HCK 2 HCK 0 |
| Offisielle resultater | Sportstiming |