Sten på sten, ritt etter ritt. HCK har bygget seg opp til en av Norges mest aktive klubber fra landeveien på Zwift. Noen ganger er det veldig gøy, andre ganger er det vondt, som på tirsdag her forleden.
Hva er planen? Spørsmålet henger i luften i timene før start. Skal jeg være offensiv, risikere å gå over evne for å henge på fronten fra start? Eller skal jeg la den gå i bakkene, og satse på styrke på flatene? Ruten har nok bakker hvertfall! Fire ganger opp til toppen i New York, to ganger fra hver retning. Og med det nye formatet til ZRL for poengritt så er det om og gjøre å henge med så langt fremme som mulig på hvert segment. Ikke nok med det, men det ligger også en spurt mellom klatringene, så en ledelse på toppen blir lett en ledelse inn i spurten. Jeg må tenke fornuftig, jeg må begrense meg fra start. Sats på at beina holder til å ta meg opp midt i feltet, og at vekten hjelper meg til å lukke luker nedover og i det lette terrenget. Ikke at det er mye lett terreng å spore etter utforkjøringene. Om jeg er heldig finner jeg en gruppe jeg kan henge på med også. Så får det briste eller bære videre i rittet.
I oppvarmingen er det et tydelig spent lag som diskuterer. Noen har bein og hode med seg, andre snakker sine sjanser så langt ned at det høres ut som en kapitulasjon alt før start. Nei, her må vi jobbe med holdningene. Disse bakkene er harde, men de er ikke håpløst lange. Det er kortere til toppen her enn i Olaf Bulls Vei, greit nok mye brattere, men dette klarer vi! Ikke gi opp før du ser mannen med ljåen! Pep-talk er blitt en viktig del av samholdet før start. Noen blir og snakker under rittet også, mens andre helst vil lide i ensomhet. Selv holder jeg linjen åpen, alltids greit å høre hva som skjer, pluss at jeg kan legge Spotify over Discord og høre på musikk samtidig. Vi er fullt lag på start, Haug, Fugelsnes, Østern, Janne, Skallmann og meg selv.
Siste minuttene før start. Finne plass i startoppstillingen og avslutte oppvarming. Ta en siste gel, sjekk at riktig sykkel og hjul er valgt, og at alle sensorer sender som planlagt. 41 mann til start i denne divisjonen. Fire klatringer, to spurter og målgang, 41 poeng maks per banner, og litt ekstra om man er blant de ti raskeste i hvert segment. Det gir 307 poeng maks om man vinner alle segmenter og tar bestetid på alt. Jeg skal hvertfall ha 200 poeng tenker jeg mens jeg spoler benene opp, det nytter ikke å starte å tråkke når starten går, her må man treffe bakken i fart.
Starten er som vanlig hektisk, men det roer seg ned, og feltet kverner gjennom Central Park. Første bakke er en liten amuse bouche opp på glassveiene. Bare 800 meter med 5% stigning, men feltet viser allerede tegn til å sprekke. Alle i rosa ligger med foran, men dette er ikke forsmaken en gang. Vi klemmer til inn i bakken og man kan høre ballongene sprekke. Jeg følger planen, holder litt igjen fra starten. Dette bør være over på snaue fire minutter. Tre minutter og førtiåtte sekunder senere passerer jeg toppen på 17. plass. 400 Watt i snitt, ganske spot on plan.
Brette opp ermene. Jobb på for å lukke luke. I nedoverbakken etter toppen samler jeg fort en liten gruppe. Haug er der, men Østern og Fugelsnes faller av tidlig i utforkjøringen. Janne og Skallmann er blitt stille i chatten. Dette koster allerede dyrt. Rett ut på flaten kommer vi til en spurt. Feltet er fortsatt splittet. og vi sitter i gruppe to, så ikke noe særlig resultat å skrive hjem om, men vi lukker luken mot frontgruppen. De skjønner vel at de er den sterkeste gruppen i bakken uansett, så det er ingen vilje til å kjøre hardt. På vei inn i andre klatring er det mer kontrollert enn i første. Jeg holder meg til min plan. Prøver å kjøre etter egen begrensning og så se om jeg kan hoppe forbi noen i spurten til linjen. Det funker! Tiendeplass på andre passering av toppen er bedre enn planlagt.
Runde to starter om mulig enda roligere. Østern støter fra sin gruppe, og tar fatt på de ca. tyve sekundene opp til oss. Gruppen til Fugelsnes jobber også godt sammen og ganske tidlig på runden er det nesten samlet felt igjen på vei opp glassveiene. Dette passer meg utmerket. Jeg kjenner at kroppen er våken og benene klare. Det er kupert og på en kul tråkker jeg på med tunge gir for å være klar om noen går. Plutselig er det jeg som går fri!? Navnene på skjermen er ti meter bak. Så tyve. Så førti. Jeg er i brudd! Dette var ikke i planen? Det rolige tempoet i gruppen bak fortsetter. Ingen vil lukke luken. Vel, har jeg sagt A så får jeg vitterlig si B. Jeg legger ryggen i det og begynner å grave. Det er fem kilometer til tredje klatring. Jeg tenker som så at jeg tapte ca. tyve sekunder til de raskeste opp bakken i første runde. Så med mer enn tyve sekunder burde det være nok. Avstanden strekker seg, men bakken nærmer seg fort. Ved foten har jeg 22 sekunder. Er det nok?
Det holder med ett nødskrik! Dansken som har vunnet alle de andre klatringene, og spurten, kommer forbi som en rakett fem meter etter banneret på toppen. Men det er min første seier i en prime noensinne. Jeg brøler av glede! Ingen svarer, mulig jeg er alene på chatten.
Vi er syv, kanskje åtte i fronten. Bare meg i rosa, noen andre med kamerater. Igjen er det spurt rett etter utforkjøringen, så foten er godt trykket på pedalen(e). Jeg sitter med en fjær som power-up, 10% reduksjon av vekt i tretti sekunder, egentlig ganske ubrukelig i en spurt, men denne spurten er hvertfall delvis i motbakke. Kanskje kan den hjelpe meg litt i avslutningen? Nei, flere av mine konkurrenter i front har aero power-up. De starter spurten og jeg kan ikke annet enn å henge på som best mulig. Jeg fyrer av fjæren min og kanskje holder det inn. Men nei… Jeg krysser streken på femte, eller kanskje sjetteplass. Det er ikke mange i front, men det er tett og i syretåken er det vanskelig å få med seg detaljene. Motbakken slutter ikke med spurten og min power-up er fortsatt aktiv, så jeg fortsetter å tråkke hardt. Forsøker å se om noe skjer. Navnene på skjermen blir igjen små og med litt over to km igjen til siste klatring er jeg på ny alene.
To og tyve sekunder holdt i forrige klatring. Det er det ikke plass til å sikre seg nå, men jeg kommer nære. Femten sekunder i bunnen av bakken blir til ett sekund bak front og fjerdemann over toppen. Jeg brøler av skuffelse. Tror jeg har skremt vekk resten av chatten for jeg får ikke noe svar. Bakken koster resten av lagrene mine. Med sluttspurten like foran oss er det allerede sluttkjørt. Vi er ni mann i front, jeg blir niende over streken. Jeg brant mine fyrstikker og angrer intet!
Tallene mine skremmer nok ingen, men med nåværende form er jeg superfornøyd, og det reflekterer hvorfor Zwift-ritt fungerer så bra. Man kjemper på sitt eget nivå, og ikke minst er det lagets resultat som teller. Laget kom på 3. i rittet, med 958 poeng. 228 av de poengene var mine, men uten Skallmanns 79 poeng så hadde vi ikke klart 3. plassen, det er totalen som teller. Det samholdet og den følelsen av å bidra er skikkelig kul, det er en individuell lagsport.
Nå er vi straks halvkjørt i andre runde denne sesongen. I dag, mens jeg skriver dette, er det et nytt ritt. Denne gangen i scratch-formatet, førstemann til mål. Jeg står over dette rittet, men vi stiller fulltallige fra stallen for det, og jeg er klar igjen neste uke for lagtempo om det er plass til meg. Om du har lyst til å prøve deg, ta gjerne kontakt. Vi har lag fra A til C, og lager plass til alle!
Alle 🩷 HCK