Har du noen gang prøvd en hjelm som akkurat ikke passer? Det er din størrelse, men det er ett eller annet som er feil, det klemmer, eller føles som om den sitter for høyt på hodet? Jeg sitter her med en sånn følelse etter gårsdagens eKM finale, det er selvforskyldt.
For femte år på rad inviterte vi til tre etappers klubbmesterskap på Zwift, og etter noen års eksperimenter tror jeg vi har funnet en modell vi liker, og den er merkelig likt vårt virkelige klubbmesterskap. Rart hvordan det der fungerer. En tempoetappe på rundt tyve minutter med individuell start, en fellesstart på rundt en time, og en klatrefinale på igjen rundt tyve minutter. If it ain’t broke, don’t try fixing it.
Tempus Fugit er vanligvis den travleste gaten i Watopia. Ikke i dag. Som første påmeldte får jeg æren av å starte først. Og sjelden er internettet så tomt som når du ligger alene i front på temposykkelen. Heldigvis varer det ikke lenge. Hodet vil mer enn kroppen kan, og jeg får tidlig straff for en overivrig åpning. Tempo er en rar øvelse, man starter med et forfølgelsesvanvidd, hvor du kjemper for ikke å bli tatt igjen, og så glir det rett over i en frykt for å bli sittende igjen alene. Å klare å sykle upåvirket av hva som skjer rundt deg er vanskelig, for meg umulig. Og når dette kombineres med en kontinuerlig sekundering fra Zwift så blir det et rotterace. Som Lia sa: jeg bet i styreteipen og håpet på det beste. Etter drøye 28 minutter er det over for denne gang. Det ble en Eivind som vinner, men ikke Lia. Nykommer Taugbøl sikrer en imponerende seier, med over 44 km/h i snitt for distansen. Ni sekunder foran yngste Gran, og ytterligere femten sekunder foran Lia.
Dag to byr på fire runder i Toefield Tornado. Hver runde er 10.2 km, med en sprint (FAL), og en klatring (FTS doble poeng) som teller på poengene før plassering i mål. Det er en teknisk interessant, men ikke veldig krevende løype, så planen er å bite meg fast i feltet, sikre poeng i sprintene og ta en Northug opp bakken. Tre sekunder før start mister jeg nett. Starten går, jeg står igjen i boksen og prøver desperat å få kontakt. Åtte sekunder bak skjema ruller jeg ut, men før jeg rekker å be om nåde fra feltet er det allerede 21 sekunder opp. Jeg ber på mine knær, Skeid rykker i front. No quarter. Resten av rittet blir en observasjon av tallene på listen foran meg.
Det er noe med å lese en resultatliste utfolde seg i sanntid. Det blir nesten som å lese rundetider for skøyteløp i avisen. Man ser et mønster, men alltid med referanse til en selv. Det er en sprekk i feltet 23 sekunder foran meg, Sætre og Garmann ligger sammen, ni sekunder bak den største gruppen, Østeby forsøker å gå langt i spurten, det holder ikke. Og jeg har ikke stort annet å gjøre enn å observere. På dagens første klatring stiger tallene voldsomt. Garfalk ligger først inn, og viser alvorlige intensjoner om å holde den posisjonen, men PT Hillmann kommer som en rakett gjennom feltet. Han drar med seg Lia, Skeid og en sedvanlig sterk Engebråten opp til Garfalk. Og der, i ett lite øyeblikks nøling, blir pallen avgjort. 712 Watt i 45 sekunder, det er prisen for en seier. Garfalks barnlige optimisme om at feltet kommer til å lukke luken blir gjort til skamme. Vi er snaue ti minutter inne i etappen, de fire i front griper sjansen, og øker sakte men sikkert ledelsen. De veksler godt på jobben men det er raskt tydelig hvem som bruker mange timer på Zwift, og hvem som er best på langrennsski i frontgruppen. Skeid løper som en hund etter et bein og gir Lia og Hillmann god hjelp på veien. Men når poengene deles ut kommer erfaringen til Hillmann og Lia til syne. De to sikrer seg solide poeng på alle passeringer, mens Engebakken og Skeid blir liggende for langt bak i første spurt, og gir aldri et svar på den raske klatringen fra første runde. Lia tar spurten til målstreken med Hillmann like bak, Engebakken tar tredjeplassen, men hvordan fordeler poengene seg?
Fem minutter etter at pallen er fullsatt triller jeg inn. Noen må fylle listene.
Når vi leser litt i resultatene ser man verdien av å skjønne formatet man sykler i, og å prosessere informasjonen som strømmer over skjermen mens man biter i styret. Garfalk og unge Hellebø samlet gode poeng på alle spurtene og klatringen, de kommer ut med bare ett poeng seg i mellom før det siste hoppet mot mållinjen. Unge Hellebø klager på at han mister oversikten, og får ikke med seg at slutten er nær. Med et siste støt tar Garfalk femteplass i mål, og med det tredjeplass for dagen.
Et KM skal avsluttes i en bakke, så også denne gangen. Vi er i Bologna for den beinharde finalen opp til den Svarte Madonnas tilflukt, eller vi er der på liksom. Det er blitt en rar verden. Som en siste lille overraskelse så hadde jeg, som rittarrangør, valgt å gjøre rittet til fellesstart uten draft. En del av de startende synes dette er upassende, og klager til juryen. Som jury er jeg uenig med deres innvendinger og avslår klagen. Som resultatservice er jeg nøytral, hvertfall så lenge avgjørelsene ikke gagner meg.
Det blir uansett tidlig klart at dette ikke er et taktisk ritt. Taugbøl setter seg et mål, lukker øynene og sykler etter planen. Han sklir avgårde, og lar resten av oss kjempe om smulene. Det er nifse snittwatt som leveres. og med et smell heller enn et stønn når vi alle toppen. Lia avslutter som han starter med en sterk pall, og Garfalk viser at vinterens treningsregime har gitt resultater der han tar tredjeplassen.
På Bakkekroen avsløres som vanlig resultatene først til de som tar seg tid til å møte motstanderne fysisk og ikke bare eksisterer digitalt, men her er det altså for alle.
Vi gratulerer Lia med nok et klubbmesterskap, unge Taugbøl viser seriøse intensjoner før utesesongen, og Garfalk beviser at han er en av klubbens beste, på internett. Tusen takk for et morsomt mesterskap, fantastisk innsats fra alle, og for at du gidder å lese helt til siste .