HCK-rulla leverte med stil: 315 km med god stemning, et par velt, noen regndusjer, målgang på samtlige – og et reiseopplegg så effektivt at knapt noen registrerte at vi var ute av huset hjemme.
I regnet listet vi oss stille ut natt til lørdag 13. juni og til bussavgang 04:00 – og sommerens største HCK-event; klassikeren Vätternrundan! 315 bølgende og rulleinviterende kilometre rundt innsjøen Vätteren – med Motala på østsiden som start- og målby – og Jønköping som vendepunkt i sør.
Kl. 12:42 går starten. Vi har karbopreppet og live-fulgt Yr gjennom Sverige til løpende dialog om ja eller nei til regnjakke på ryggen, blitt delt i tre grupper (som skulle bidra i rulla henholdsvis hele tiden, 2/3 av tiden og 1/3 av tiden) – og fått streng kapteinsformaning om å sykle som lag og ta det med ro de første 10 milene mot Jönköping. Som sagt, så glemt. Vi gønnet vi på. Garmin’en viste 38,5 km/t i snitt etter første 6-7 mil. Men; rulla var vakker, veiene tørre, vi passerte et par lag, stemningen god – og vi klarte etter hvert – i en slags erkjennelse av at de gjenstående mer enn 200 kilometrene ville kreve sitt – å roe litt ned.
Men intet ritt uten en dose drama å fortelle hjem om. Ved 118 km kom det regn, og en ivrig kar i front (jada, sorry karer!) feilberegnet amatørmessig hvor glatt en nyfuktet rundkjøring kan bli – gled ut og felte et knippe gode medsyklere. Neste velt på 180 km, hvor hjul mot hjul-kontakt etter brems hos laget foran (som kjørte irriterende ujevnt og ikke var mulig å komme forbi), felte ytterligere noen av oss. Nok en tryning uten større skader enn blod og riper, og vi kunne etter rask opprydning tråkke videre i samlet flokk.
Nå begynte det å røyne. Det ble kjørt hardt, og strikken røyk etter hvert hos 5-6 rosa. Det hjalp heller ikke at vi suste forbi det planlagte depotstoppet etter 210 km, på et tidspunkt hvor de fleste drikkeflasker var tomme. Noen fortvilte blikk ble observert, men situasjonen ble reddet da det et par mil – som et lite under – oppstod et ikke forventet drikkestopp. Dagens andre tilmålte pause (vi var aller nådigst tildelt to pauser a to minutter på hele turen), ble hektisk. Den blir gjerne det når enkelte begynner å få ferten av målflagg og medalje i Motala.
Vi tråkket videre, møtte noen skikkelige regnspruter, blikkene var fokuserte – og antallet som var i stand til å bidra meningsfullt i rulla ble stadig færre. Etter løpende avskalling i front, trøkket de sterkeste oss frem – og bak ble det bitt i styreteip, stønnet og fantasert om kald øl. De siste 5-6 milene gikk unna i regnspruten med snittfart på nær 41 km/t.
Lørdag kl. 21:11 rullet de fleste av oss inn i nær samlet flokk – med tid på 8 timer og 39 minutter. Snittfart midt på 37-tallet – og nest best av de norske lagene (kun slått av Lillehammer CK).
Lykkefølelsen var sterk. Etter dusj, pizza – og den ølen – var det rett på Jenssen-bussen til debrief. Kort oppsummering: Vi var veldig godt fornøyde med lagprestasjonen!
Klokken syv søndag morgen kunne vi umerkelig liste oss inn i husene våre, utsyklede og nær usovede. Effektivt, dette!
