For en nydelig dag i morgen kommer til å bli, tenkte jeg på lørdag kveld der jeg koste meg i sofaen med smågodt og “The Darkest Hour” på Netflix. Meldt strålende vær, og en hel gjeng HCK’ere til start på sesongens andre Masterritt. Kan det bli bedre?
Vekkerklokka ringte 07.15 og dagen var i gang. To kjappe brødskiver og så var det bare å hive seg i bilen for å ikke komme alt for sent til start.
På vei mot Ski Næringspark begynte jeg å kjenne litt på nervene. Hadde jeg kanskje tatt litt for lett på oppgaven denne gangen? Mørke skyer krøp inn over horisonten og plutselig var det helt overskyet. Var dette et frempek?
Litt over åtte rullet jeg inn på parkeringsplassen og møtte to blide karer med en gang; Eivind og Aksel. Vi fikk hentet startnummer, tatt en kjapp tur på toalettet og så var det på tide med 10 min oppvarming. Litt etter litt møtte man flere HCK’ere og ikke lenge etterpå var det klart for start i gruppe 30-39. Et par av oss rakk å se dem sykle ut klokken 09.00 før vi pliktoppfyllende trillet de 150 meterne til start og stilte oss opp.
4 minutter før det hele skulle settes i gang. Paal, Øyvind, Drago og jeg står klare… Men hvor er Lia? Og Russell?
2 minutter til start. Der kommer Lia trillende inn i feltet, med den blå “oppvarmingsjakken” på. Den får han heldigvis kjapt av. Så var det bare Russell igjen.
Det ropes ut at det er 1 min til start. Fortsatt ingen Russell å se… Sekundene tikker og jeg tenker at det er drit kjipt om han kommer akkurat for sent til start, for vi vet at han er her i området.
30 sekunder til start.
Da ser vi heldigvis Russell komme trillende. 20 sekunder til start og han er klar, cool as a … BOSS!
Så går starten og vi er i gang. Masterbil ligger foran. Kanskje dette er et av de rittene der det kommer til å gå litt jevnt og rolig første halvdel?
Selvfølgelig ikke! Det tar ikke 10 minutter engang før jeg må opp i første “langspurt” opp en liten kneik. Litt over 700 watt på det meste og 500 som snitt opp der. Høres kanskje ikke så mye ut, men for meg som har en FTP på under 250 så er det ganske tungt. (Lurer på hva de større rytterne måtte opp i?)
Så det var altså en sånn dag dette skulle bli. Heldigvis kom solen frem igjen og resten av gjengen var i nærheten stort sett hele tiden, og som alle vet motiverer det veldig å se de rosa draktene blande seg inn i det som skjer.
For det var mye som skjedde. Støtecup delux.
I feltet var vi ca 40 ryttere til å begynne med. Kjekkas, TWA, Hero, Frøy, Stabekk, Asker og noen flere.
Alle bakker, uansett hvor korte, skulle sykles som om det ikke fantes noen morgendag. På flatene gikk det stort sett roligere. Heldigvis. Men det ble tyngre og tyngre. Plutselig var Lia i et brudd. Så ble de kjørt inn. Dette gjentok seg flere ganger. Eivind er en maskin.
Kjekkas og TWA hadde mange ryttere, så det var på en måte de som egentlig skulle styre showet. Og begge de lagene hadde sett seg ut Eivind som the one to beat.
Til slutt greide TWA å sende en ensom rytter i brudd. Eivind var den eneste av oss som satt foran akkurat da, og han hadde vært med på alle støt hittil, så nå kunne noen andre få gleden av å kjøre inn denne ene mannen.
Ganske smooth tenkte jeg når Eivind fortalte det. Da kommer jo Kjekkas til å kontrollere og tette luken etterhvert, siden de åpenbart hadde flest sterke ryttere i feltet. Men nei. Det føltes som siste halvdel av rittet bare handlet om at ingen ville trekke, og dersom Eivind, eller noen andre med Eivind på hjul, støtet – så nektet Kjekkas å la bruddet gå. Altså ble det som tidligere, bare kanskje enda verre med enda mer full gass i bakkene. Virket som hele feltet var happy med at bruddet skulle få gå inn.
Det skal sies at det var noen av oss (inkludert en og annen konkurrent) som forsøkte å ta et par føringer for å øke farten på flatene, og hos oss var det nok Russell som hadde mest å gi, men det ble aldri til noe samarbeid og Kjekkas ville ikke være med. Dessuten var i alle fall jeg helt på felgen, så det var ikke akkurat mye juice å gi de gangene man prøvde.
Usikker på akkurat når, men Paal og Drago falt av på ett eller annet tidspunkt, så når vi nærmet oss slutten var det bare Russell, Øyvind og meg igjen til å forsøke å hjelpe Eivind i spurten. Og det kunne kanskje vært litt hjelp i oss, hadde ikke de svina som bygde veien valgt å legge den over én siste bakke.@
For med 1 mil igjen røk strikken for alle tre av oss.
Sammen med tre andre ble vi dinglende ca 30 sek bak feltet. 6 mann, helt tomme, men med veldig lyst til å være med feltet inn. Noe fikk meg til å tenke på filmen jeg hadde sett kvelden i forveien, for dette føltes som “The Darkest Hour”.
“Vi kjører dem inn!” tror jeg en eller annen sa. Og så startet jaget. Heldigvis jobbet vi bra sammen, og etterhvert tok vi godt innpå feltet. Men når vi lå 5-6 sekunder bak så det ut som vi hadde brukt opp det siste vi hadde av krefter. 5 km igjen til mål. Er det mulig!
Men så, som en føniks ut av asken, stiger en ny helt frem: Øyvind. Som i sitt første Masterritt har greid å henge med helt til det er 1 mil igjen, og som nå bare er noen sekunder bak et hovedfelt som gjør seg klar til spurt, henter frem uante krefter og tetter den siste luken.
Og det gjør han med slik kraft, at når vi kjører inn i feltet gir han meg nok fart til å gli forbi hele gjengen så jeg kan legge meg i front for å kjøre et siste lite drag for å i alle fall symbolsk gi noe til Eivind. Så, med ca to kilometer igjen, ligger feltet med en rosa spiss helt til det gjenstår ca 1 km. Da begynner langspurten. Noen tråkker til og fyker forbi. Eivind er på og følger tett. Det går fort gjennom siste venstresving og ut på oppløpet er det ingen som kan svare. Eivind tar spurten i feltet og sikrer en sterk andreplass.
Kjekkasene hadde sånn sett rett i at han var en de burde passe på.
Etter målgang møttes hele gjengen i målområdet. Både de som hadde syklet i 30-39 klassene og vi “voksne”. God stemning, slitne kropper og nydelig vær. Mattis syklet inn til tredje plass i 30-34 med god hjelp fra Peder og de andre “ungdommene”, så begge puljene hadde noe å feire!
Så når jeg sitter her foran maskinen og tenker tilbake på dagen så er det en ting som virkelig sitter igjen: dette var skikkelig kult! Tungt og slitsomt, men skikkelig, skikkelig gøy!
Vi takker Follo SK for et utmerket ritt, og alle konkurrenter for en herlig fight!
| Kortform | ||
|---|---|---|
| Ritt | Follorittet | |
| Rank | Master-, og Turritt | |
| Distanse | 68.7 km, 937 meter klatring | |
| Deltakere | Master 124 Tur 150 | HCK 13 HCK 4 |
| Offisielle resultater | EQTiming |