Med årets store klubbtur på trappene så tenkte jeg å fortelle om min mest hårete tur fra 2023. Dette er ikke egentlig en rittrapport, men en turrapport, og kanskje noen råd og erfaringer som kan være av verdi på veien fra Nordkapp.
Jeg trenger noe som skremmer meg. Jeg trenger et fjell å klatre og en elv å krysse for å motivere meg til trening. De første årene som syklist var dette enkelt. Vestfold Rundt var et fjell jeg aldri hadde klatret, KM en elv som skulle krysses for første gang. Men etter mange turer opp det fjellet så blir det en knaus, og etter å ha funnet kryssingen av den elven så blir det rutine. Derfor leter jeg alltid etter noe jeg ikke har gjort, et høyere fjell, en bredere elv.
Sent i 2022 kom jeg over noen fantastiske bilder på Instagram. Det var sykkelpornografi fra de italienske fjell. Grusveier som snirklet seg langs fjellsider og mellom vinranker. Det var mitt første møte med Jeroboam Gravel Challenge og jeg var umiddelbart forelsket. Jeg ringer til Martin for å fortelle om forelskelsen, og det er to ting Martin og jeg deler: vi forelsker oss begge lett, og vi sier begge stort sett alltid ja. Selvfølgelig skulle vi teste en Jeroboam!
Jeroboam er en vinflaske. En stor vinflaske, en dobbel magnum. Derfor er Jeroboam Gravel Challenge en serie ritt som ofte knyttes til vindistrikt. Eller, det er egentlig ikke ritt, det er utfordringer. Det er en base, og ruter fra basen ut i terrenget. Noen kortere ruter, og på toppen av plakaten en full Jeroboam, 3 liter vin, 300 cl, 300 kilometer. Og blant flere vindistrikt er Franciacorta, nord i Italia, arnestedet for serien. Franciacorta var også sesongens siste arrangement og kjent for å være den heftigste utfordringen, valget ble enkelt. Grus i Italia i oktober, det måtte jo bli bra!
Martin og jeg sykler mye sammen. Vi trenger ikke snakke om vi ikke vil. Vi vet begge hvordan den andre reagerer. Vi tåler at den andre sier ifra om noe ikke funker. Johan er en annen venn som jeg er så heldig å kunne si det samme om. Johan og jeg har stått i stupmørke midt i svarte skauen og fikset punkterte dekk med gjennomfrosne fingre uten å si et ord. Vi har løpt i samme næringsvegg med full kraft, og likevel klart å jobbe sammen for å komme oss gjennom. Johan er selvsagt med på tur. Tre musketerer er egentlig en for lite, men det ble oss denne gangen. Gaffern, Skallmann og jeg.
Basen for Jeroboam Franciacorta er i Erbusco, en liten landsby rett øst for Milano. Helt på nordenden av Po-sletten, og mellom de vakre innsjøene Lago d’Iseo og Lago di Garda. Viner herfra er tørre og friske, stort sett hvite, ofte musserende, og sammenliknes gjerne med champagne.
Den første dagen
Vi ruller ut fra start og rett inn i vinmarkene. En magisk start på et eventyr. Både full lengde, Jeroboam, og halv lengde, Magnum, starter samtidig så det er full fest ut av byen når feltet triller til 150 og 300 km eventyr tidlig en lørdag morgen i Oktober. Vår plan er å sykle 300 med en overnatting på en forberedt camp ute på ruten. Vi har sett ruten, og vi har lest dataene, men ikke på noen måte forberedt oss godt nok på hva som venter. Det er anbefalt at man minimum har et 1:1 gir, aller helst lavere, gjerne 1:0,8. Altså en runde på pedalene burde være mindre enn en runde på hjulet. Jeg er akkurat innenfor med mine 1:0,95, men alt i dagens første skikkelige bakke spinner jeg i letteste gir, og vi er fortsatt på asfalt?! Det tar ikke lang tid før vi må stå av setet og dytte sykler opp umulig bratte bakker. Underlaget er alt mellom asfalt og grov sti, og det er like bratt nedover som oppover. Det er fort stor spredning i feltet, men vi skjønner også at dette ikke er en konkurranse med andre, det er en konkurranse mot ruten, og mot en selv.
Utstyret ellers er godt fundert. Jeg har satt på så brede og grove dekk som rammen tåler, og oppakningen er godt planlagt for oss alle. Det er mye karbohydrater, noe salter, og klær for de fleste eventualiteter. Kraftige lys foran for natten, og minst 1,5 l drikke på sykkelen. Arrangøren har arrangert transport av bag til overnatting, så det er heldigvis ikke nødvendig med soveutstyr på sykkelen.
Vi finner senere at 3T, eventets hovedsponsor, har noen klare tanker om utstyr som trengs. De har et konsept de kaller WAM, Width As Measured. Dette er den faktisk målte bredden på dekket du har på sykkelen, og hvordan behovet for bredde påvirkes av underlag du skal over, og fart du skal sykle. Hadde vi på forhånd sett denne anbefalingen så hadde vi kanskje ikke valgt oss denne utfordringen i det hele tatt, siden ingen av våre grussykler har plass til større dekk enn 45mm. Dette er en tur for det groveste utstyret…
Gaffern sliter. Han var småsyk før avreise, får ikke i seg næring og begynner å bli stille. Vi stopper for mat og prøver å tvangsfore ham som en gås, men han er for sta, det vil ikke ned. Og vi er på vei inn i turens største bakke, klatringen til Sette Crocette, de syv små korsene. Det er her, når Gaffern begynner å bli blek om nebbet mot turens Cima Coppi, at verdien av alle turer vi har vært på før kommer til sin rett. Skallmann støtter en stadig mer utkjørt kamerat opp fjellet. Ut av sine nær bunnløse lommer fisker han den ene godbiten etter den andre, og lokker Gaffern stadig høyere opp. Tid mister betydning, men vi er kanskje seks-syv timer inn? Og vi nærmer oss halvveis på første dagsmarsj. Før start hadde vi en freidig ide om at vi kanskje kunne sykle hele ruten uten stopp, hvor vanskelig kan det egentlig være?
Vi når toppen etter tre timer i bakken, og for en topp! Det er eksponert og spektakulært. Disse fjellene mellom Lago d’Iseo og Lago di Garda har knappest navn, men vi er over 2000 meter. Stiene her oppe er nydelig grus som skjærer seg inn i fjellsiden, og den lange klatringen avløses av en helt spektakulær utforkjøring før det går oppover igjen. Det er knapt en flat meter hele dagen. Veiene går mellom obskure alpinanlegg på ruter som bare Gud vet hvorfor ble bygget.
Etter hundre km kommer vi til første sjekkpunkt, og en avgjørelse. Gaffern har fortsatt ikke fått i seg næring, og med femti harde kilometre igjen for dagen er det ikke liv laga. Det er en snarvei til overnattingen og han velger den. Dog, snarvei er relativt: 25 km og 1200 høydemeter er en utfordring for de fleste, på tomt system er det beintøft. Skallmann og jeg triller videre langs ruten. Skallmann er en fantastisk turkamerat, men han er en beintøff syklist. Jeg henger som et slips, og kjenner at reservene er i ferd med å gå fryktelig tomme. Men Skallmann er også en gjerrigknark, og det utgamle bakhjulet hans gir etter i en venstresving med kompresjon. Etter et fånyttes forsøk på å rette fastrustede eiker og nipler fortsetter jeg alene mot nattens hvile. Skallmann skaffer seg haik med arrangøren.
Malga Corva, kråkenes ås, navnet blir som et mantra der jeg klatrer de siste tusen metrene. Det er mørkt, lagrene er tomme, og kroppen protesterer. De raskeste gærningene var forbi her etter 7-8 timer, jeg har vært ute i 15. For en som er vant med sportsgrusen i Nordmarka er dette et helt annet beist. Steinene er større, og glattere. Det er som om alt ligger på toppen, og kan skli når som helst. Legger man for mye press på bakhjulet så slipper det. Man sitter hele tiden og prøver å holde et jevnt press mot bakken, spinne det giret tillater og ikke reise seg.
Akkurat her føles dette som en bomtur. Gaffern og Skallmann mangler og jeg er alene. Men så, over toppen, det står fakler langs veien, og duften av ristede kastanjer kommer flytende. Der, i det oransje lyset fra et leirbål står en kjent figur og tar meg i mot med en bjørneklem. Gaffern og Skallmann har begge kommet vel fram før meg, og funnet seg til rette i peisestuen. Sjekkpunkt to, varm mat, kald øl og en sovepose, den store reset-knappen.
Den siste dagen
Vi våkner alene. Vi har forsovet oss. Faen
Vi var ikke forberedt på dette. Det er ingen frokost, det er ingenting. Planen var å lage havregrøt, men det er ingen steder å varme vann, jeg glemte å kjøpe gass til brenneren i bagen, og det er uansett ikke vann igjen her på toppen av fjellet. Det er ikke stort annet å gjøre enn å kle på seg igjen, slenge benet over setet, og trille ut på tom mage. Dag en var rett inn i en motbakke, dag to er befriende enkel med en stupbratt utforbakke i starten. Etter 5000 meter klatring første dag gjenstår det nå “bare” 2000 meter til mål. Mangelen på vann skal vise seg å bli profetisk, men heldigvis finner vi en kran i første landsby. Det er bare vann, men det smaker som den søteste nektar.
Vi er nå i åsene på vei østover mot Gardasjøen. Det er søndag, og jakt. Vi møter hunder, jegere, og utgamle Fiat Panda 4×4 på de bratteste og trangeste skogsveier du kan tenke deg. Man skjønner hvorfor Panda omtales som en av verdens beste off-roadere, dette er røft terreng på to hjul, langt verre på fire. Disse lette pålitelige sliterne med trekk på alle fire hjulene og mekanikk som kan justeres med slegge er som skapt for dette. Vi lærer også at dette er hjemtraktene til noen av Italias fremste våpenprodusenter, Beretta ligger like nede i dalen, og Perazzi har sitt hovedkvarter i Breschia som vi skal forbi litt senere på turen. Det kiler av kruttrøyk i nesen, solen er fremme, humøret er på topp, og vi tre musketerer rider igjen. Tre sultne musketerer.
Ved Gardasjøens bredd må vi ta en stopp. Vi har en cut-off i mål, men vi lar den fare. Mens italienske venninnegjenger inntar brunch med mimosa og ser regatta ute på vannet gjennom dyre designerbriller så krasjer vi caffèen som tre lycrakledde dyr. Vi bestiller en side av menyen hver. Gaffern tar varmmaten, jeg tar kakene, Skallmann tar all frukten. Og det er nydelig. Etterhvert som maten synker inn renner det primale ut, vi retter oss i ryggen og børster smuler av trøyene. Det viktigste er tross alt å se bra ut. Her langs bryggekanten i formiddagssolen ved Gardasjøen ser HCK veldig bra ut! Vi avslutter måltidet med en aldri så liten espresso, legger igjen et rundhåndet tips, og triller rolig og kontrollert ut av byen. La aldri noen se at du er sliten.
Der dag en var mye hike-a-bike så er dag to nesten helt uten. Store deler av dagen ligger vi på hjul og jobber sammen i nydelig vær. Vi tar igjen noen av de som lot oss sove på morgenen, og selv om vi er slitne til beinet så føles det lett, men utfordringer er aldri langt unna. 150 km skal tross alt forseres, og det er mange anledninger til å tabbe seg ut. Som dette med ernæring. Gaffern har begynt å få i seg sukker, og vi klarer oss stort sett bra, men om man begynner å rote det minste så kan det fort bli krise. Plutselig er det tomt for drikke. Det gjelder oss alle tre, og ruten er midt i ødeland. Det var et parti uten sivilisasjon første dag også, det var vi advart om, men dette partiet på dag to er bare dårlig planlegging fra oss. Når det plutselig er tørt som en juletrefest i Kvinesdal er vi tatt helt på sengen. Rute og terreng er helt fantastisk, men for hver kilometer uten vann blir det rundt mindre viktig, og den tomme flasken mer altoppslukende. Så, som ved manifestasjon, en bar! Igjen er det tre lycrakledde dyr som entrer rommet. Iste, sportsdrikk, cola, vann! Vi har fem-seks flasker hver til disken. Dette er glede!
Eller, vent litt, kun cash?? Lyden av tre lycrakledde dyr som stormer i veggen før de slukøret må vende tilbake til setet med uforrettet sak runger nok fortsatt i veggene i denne lille baren midt i ingenmannsland et stykke sør for Gardasjøen.
Som i alle eventyr så løser krisen seg til slutt. Vi finner drikke og mat langs ruten, og sammen presser vi tilbake mot mål. Mye av dag to føles som transport vekk fra dag en, men turen er en sann nytelse, gjennom den ene lille italienske landsbyen penere enn den forrige. Gaffern er fortsatt ganske tom, så vi holder vårt eget tempo, og lar cut-off være cut-off. Det eneste vi må rekke er check-in på hotellet for kvelden. Vel fremme er basen i ferd med å pakkes ned, men heldigvis er det fortsatt et pizzastykke og en øl å få seg. Belgisk øl. Ironien i at vi har syklet 300 kilometer gjennom ett av verdens beste vindistrikter og fortsatt ikke smakt en dråpe av denne vinen er ikke tapt på oss…
| Kortform | ||
|---|---|---|
| Ritt | Jeroboam Franciacorta | |
| Rank | Brevet | |
| Distanse | 291 km, 7000 meter klatring | |
| Deltakere | Ca. 100 | HCK 3 |
| Offisielle resultater | Nei, men en veldig fin hjemmeside |
Epilog
Vi rakk til slutt hotellet. Vi hadde klokelig booket reise hjem en dag etter seneste målgang, bare sånn for å være sikker, så vi hadde en natt å hvile før vi reiste fra vakre Franciacorta. og for et hvilested vi fant!
Da tiggermunkene fra Servittordenen i det femtende århundre bestemte seg for å bygge en kirke og et kloster til ære for Marias Bebudelse så kunne de knapt valgt en mer spektakulær plassering. På den siste lille kollen før den paddeflate Po-sletten bygget de il Convento della Santissima Annunciata, og etter mye historie driftes det i dag som hotell og museum av familien Moretti. På en god dag kan man se tvers over sletten til Appeninene i sør, og til åsene i Piemonte i vest. Ved foten av borgmuren dyrker familien druer som på den sørvendte åssiden suger til seg sol og næring til gyldne dråper av husets fantastiske vin. Flasken Gaffern flørtet seg til under innsjekk er noe av det beste jeg noensinne har smakt.
